onsdag, 15 august 2018
UNRIC logo - Norsk

FN på ditt språk

En appell for rohingya-flyktningene

Guterres Rohingya
Små barn brutalt drept foran foreldrene sine. Kvinner og barn gjengvoldtatt mens familiemedlemmer ble torturert og drept. Landsbyer brent ned til grunnen.

Ingenting kunne forberedt meg på de grufulle beretningene jeg ble fortalt tidligere denne måneden i fra rohingya-flyktninger i Bangladesh. De hadde flyktet fra drap og vold i Rakhine-provinsen i Myanmar.

En mann som tilhører denne hovedsakelig muslimske minoriteten gråt når han fortalte hvordan hans eldste sønn ble skutt og drept foran øynene sine. Mannens mor ble brutalt myrdet og huset hans brent ned til grunnen. Han fortalte at han søkte dekning i en moské, men ble oppdaget av soldater som misbrukte han og brant koranen.

Disse ofrene, av det som med rette har blitt omtalt som etnisk rensing opplever slik smerte og lidelse at det er nødt å berøre en besøkendes sinne og dype medfølelse. Deres grusomme opplevelser er utenfor fattevne, men allikevel virkeligheten for nærmere en million rohingya-flyktinger.

Rohingya-minoritetens lidelser er et mønster av forfølgelse. Selv de helt grunnleggende menneskerettighetene som statsborgerskap i eget land oppfylles ikke av Myanmar.

Myanmars sikkerhetsstyrkers systematiske menneskerettighetsbrudd gjennom det siste året hadde til hensikt å terrorisere Rohingya-befolkningen og gi dem et fryktelig valg: Å bli værende i frykt for å dø, eller å forlate alt for å overleve.

Etter den opprivende reisen til trygghet forsøker flyktningene nå å håndtere de harde forholdene i distriktet Cox Bazar i Bangladesh. Harde forhold som er en naturlig konsekvens av verdens raskest voksende flyktningkrise.

Bangladesh er et utviklingsland der ressursene er utnyttet til bristepunktet. Allikevel, mens større og rikere land i verden stenger dørene har befolkningen og regjeringen i Bangladesh åpnet sine grenser og sine hjerter for rohingya-folket.

Medmenneskeligheten og generøsiteten menneskene i Bangladesh har vist overfor rohingya-folket, har reddet mange tusen liv og viser det beste av medmenneskelighet.

Men denne krisen krever en global respons.

En global avtale om flyktninger ferdigstilles av medlemsland i FN, slik at krisers nærliggende land, som Bangladesh ikke er alene om å måtte respondere på en bølge av menneskeheten om er på flukt.

For nå jobber FN og humanitære organisasjoner sammen, også med flyktningene selv og deres vertsamfunn for å bedre forholdene. Men det er et desperat behov for mye mer ressurser for å avverge katastrofe, og bedre uttrykke prinsippet om at en flyktningkrise krever en global ansvarsdeling.

En internasjonal humanitær apell om en milliard dollar har kun fått 26 prosent av de nødvendige midlene. Mangelen på penger betyr at underernæring er utbredt i leiren. Det betyr at tilgangen på vann og sanitærforhold er mangelfull. Det betyr at vi ikke kan sørge for grunnleggende utdanning til flyktningbarna. Ikke minst betyr det utilstrekkelige tiltak for å møte den umiddelbare risikoen for monsun de står overfor.

De provisoriske hjemmene flyktningene bygde da de ankom trues nå av jordras, og situasjonen krever umiddelbar handling for å bygge mer solide midlertidige hjem, og finne alternative boligområder.

Mye har blitt gjort for å takle utfordringene, men det er fortsatt alvorlige risikoer på grunn av de store dimensjonene av krisen.

Jeg reiste til Bangladesh sammen med Jim Yong Kim, sjefen for Verdensbanken, og ønsket hans bidrag velkommen. Verdensbanken kunngjorde at de bidrar med 480 millioner dollar i støtte til rohingya-flyktningene og deres verter. Likevel kreves det betraktelig mer støtte fra verdenssamfunnet.

Uttrykk for solidaritet med rohingya-folket er ikke nok. De trenger oppriktig hjelp.

På tross av alt de gjennomgikk i Myanmar har ikke flyktningene jeg møtte i Cox Bazaar gitt opp håpet.

̶  Vi trenger sikkerhet i Myanmar og statsborgerskap. Vi vil ha rettferdighet for lidelsene våre søstre, døtre og mødre har måttet gjennomgå, sa en opprørt, men bestemt kvinne til meg mens hun viste til en mor som vugget babyen sin. En baby hun fødte etter å ha blitt voldtatt.

Krisen løses ikke over natten. Samtidig kan vi ikke tillate at denne situasjonen fortsetter på ubestemt tid.

Myanmar må legge til rette for at flyktningene kan reise tilbake med lovnad om at de kan leve trygge, verdige liv og få oppfylt sine rettigheter. Dette krever store investeringer. Ikke bare til oppbygging og utvikling for alle samfunn i en av Myanmars fattigste regioner, men også innen forsoning og respekt for menneskerettigheter.

Hatet og fortvilelsen vil fortsette å nøre opp under konflikten i Rakhine-provinsen om ikke de de grunnleggende årsakene til volden blir behandlet utførlig. Rohingya-folket kan ikke bli glemte ofre. Vi må svare på deres bønn om hjelp med handling.

António Guterres, FNs Generalsekretær.
Publisert i Washington Post 11 juli 2018.

 Er vi på rett spor med bærekraftsmålene?

Banner
Banner
Banner