fredag, 29 august 2014
UNRIC logo - Norsk

FN på ditt språk

Fredsbyggmester Johnson

Hilde



















Hun har gått fra å være minister i et av verdens rikeste land til å bli FNs spesialrepresentant i et av verdens fattigste – og verdens aller ferskeste. På en skral telefonlinje fra Sør-Sudan har vi snakket med en morgenfrisk Hilde Frafjord Johnson – om hvorfor de nordiske landene kan spille viktige roller i fredsforhandlinger, og om utfordringene for landet som ble skilt før skilsmissepapirene var i orden.

I en musikkvideo som har sirkulert på nettet i det siste synger Ylvis om ”Jan Egeland, the United Nations superhero man”. Legger man til bokstavene ”wo” er det en tittel som kunne passet ganske bra på deg også, med din brede internasjonale erfaring. Hvordan ble det sånn?

Videoen er morsom, men jeg håper at jeg har litt lavere testosteronnivå, jeg kjenner meg ikke helt igjen der.

Når det er sagt så hadde jeg en litt annerledes oppvekst. Mine første leveår tilbrakte jeg i Tanzania, og min identitet er nok like mye internasjonal som nasjonal.

Det var mest tilfeldigheter at jeg havnet i norsk politikk først, det har alltid vært det internasjonale som drev meg. Det er den røde tråden, og så ble spørsmålet mer hvilken arena jeg skulle bruke mitt engasjement i.

Du kom til Sør-Sudan med bred internasjonal erfaring. Hvor mye av denne bakgrunnen har kommet godt med her, og hvor mye må man ”lære på nytt” i en så ung nasjon?

Jeg føler at jeg har bruk for hele min bakgrunn. Det er kjempenyttig å ha vært i regjering selv, å vite hvordan viktige institusjoner drives og hvilke typer beslutningsprosesser som må til for at landet skal fungere.

Dette er en stor management-jobb, hvor jeg har ansvar for bortimot 10 000 ansatte, og min ledererfaring fra Norge og UNICEF er et godt fundament.

I peacekeeping er det også stort fokus på de interne prosessene i hovedkvarteret i New York, som jeg ikke hadde peiling på, så jeg har rekruttert mennesker som har den bakgrunnen. Det gjelder å sette sammen team som kan komplementere deg - da lærer man jo også selv etter hvert som en jobber sammen.

Som norsk minister var du sentral i fredsprosessen i Sudan. Hvordan kan små nasjoner som de nordiske landene bidra i store og komplekse internasjonale konflikter?

Fra norsk side er det veldig lang erfaring på at det å være et land som ikke i utgangspunktet blir sett på som å ha strategiske interesser, kan være en fordel.

Når man er et lite land, er det også kortere vei fra medarbeidere og aktive utøvere til beslutningstakerne, politikerne. Da vi i Norge jobbet med Sudan, var det viktig at det var kort vei mellom de som bistod og meg. I en fredsprosess har man ikke råd til å gå tjue runder før man kommer dit beslutningene tas. I et lite land går ting mye kjappere.

Enda mer utslagsgivende er det at man bruker den kompetansen norske bistands- og hjelpeorganisasjoner og -aktører har bygd seg opp over lang tid. I Sudan var dette Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp, som begge hadde et ekstremt godt nettverk, og kjente sentrale ledere på begge sider. Det å ha stor tillit hos en av eller begge parter er veldig viktig. Alle fredsprosesser starter med tillit.

Hva anser du som de største utfordringene til Sør-Sudan?

Først vil jeg peke på en veldig viktig dimensjon: Sør-Sudan har mista 12-13-14 måneder i stats- og nasjonsbyggingsarbeidet på grunn av konflikten og problemene med Khartoum. De to partene fikk skilsmisse før skilsmissepapirene var i orden, og den største utfordringen er dermed at Sør-Sudan ikke egentlig har kommet i gang med å bygge landet. Når oljekranene igjen skrus på og de kan ”push the restart button” er det tre hovedpunkter jeg vil fremheve som blir de vanskeligste og viktigste fremover - når man altså ser bort fra konflikten med Khartoum.

Det første er sikkerhetsutfordringen, knyttet til landets enhet. Sør-Sudan er så mangfoldig etnisk sett, og har så mye arv fra borgerkrigens tid. Det har vært av og på med borgerkrig i nesten 50 år. Som del av borgerkrigen fyrte Sudan opp under etniske motsetninger – og den arven merkes også i dag. En av de største utfordringene nå er derfor å sørge for at det å være sørsudaner er det viktigste, ikke etnisk identitet. Det er avgjørende å komme dit.

Den andre utfordringen er forvaltning av oljeinntektene. Vi vet at oljeinntekter kan bli både en velsignelse og en forbannelse. Sør-Sudan fikk oljeinntekter før de fikk et finansdepartement og en sentralbank, landet hadde ikke en gang en trygg kommersiell bank – i det hele tatt et finanssystem. Det er klart at da blir korrupsjon veldig fristende. Å bygge opp et system for kontroll med ressursene og bekjempe korrupsjon er helt avgjørende.

Den tredje hovedutfordringen er at folk flest må få oppleve at fred og uavhengighet faktisk gjør en forskjell. Helse, skole, tjenester og veier trenger store investeringer så landet kan utvikles. Når folk ikke opplever at det blir bedring, blir også det en kime til ustabilitet. Derfor er utviklings- og bistandsinnsats også så viktig for landets fremtid – det er fredsbygging i praksis.

Ghana Bamboo Bikes er et miljøvennlig intiativ som skaper arbeidsplasser for unge kvinner og oppfordrer ghaneserne til å bruke sykkelen! 

Banner
Banner
Banner